Intervju med Oddrun Kvale

Gestapo rykker ut
Steffen Hanstveits dramatiske flukt

Sydvesten 8. mai 1985

Var norsk Hjemmefront under krigen bare mennenes verk. Vi har hørt «Linge-karer», «mennene fra Bjørn West osv., men sjelden hører vi om kvinnenes innsats under siste krig. Oddrun Kvale Nysæter er en av dem som var mest aktive her i distriktet. Hun bor idag i Kirsten Flagstad vei sammen med mannen Trygve som også var aktiv i Hjemmefronten. I Sydvestens intervju med de som var med i Mil.org. i Fyllingsdalen fikk vi greie på at Oddrun, som var søster av Norvald Kvale hadde vært Nils Sælensmindes kontakt i flere oppdrag han hadde inne i byen. – Ja, du husker vel godt Nils Sælensminde fra krigstiden? – Nei, vi har ikke truffet hverandre siden 1945 og i mitt arbeide som kurer i Laksevåg og Bergensdistriktet møtte jeg mange mennesker. Og jeg var blitt innprentet at jeg straks skulle glemme de ansiktene jeg så. På den måte kunne ikke gestapofolkene få meg til å kjenne dem igjen dersom jeg ble tatt. Jeg traff mine kontakter og straks forsøkte jeg å viske dem ut av minnet. – Men du kom ikke uforberedt med i Mil.org? – I min familie ble vi alle involvert. Jeg hadde fire brødre og alle var med. – Norvald kom seg til England og fikk opplæring i sabotasje der borte. De andre tre virket i Laksevåg og Bergen. Siden kom han tilbake til Bergen og bodde i dekning flere steder i byen. Og jeg kan fortelle at han hadde en vanskelig tid. Da Holen skole ble bombet gikk sønnen til Norvald der og ble drept av bombene. Jeg var med i det frivillige luftvern og var med på å grave sønnen fram. Så måtte jeg også fortelle det som var skjedd til Norvald. Det grudde jeg for, men da jeg sto foran broren min skjønte han hvilket budskap jeg kom med og gjorde det lettere for meg. Siden han lå i dekning, kunne han ikke være med i begravelsen. Vi andre var der og jeg kunne skimte Norvald bak et tre langt opp i åssiden. Det var en stor sorg. – Dine andre brødre fikk det også hardt? – Ja, en natt da vi bodde i det huset vi var flyttet til etter at tyskerne hadde rekvirert vårt barndomshjem, kom to norske gestapister og flere tyskere og arresterte de tre brødrene mine. De tre lå på et eget rom og hele arrestasjonen gikk så raskt og stille at vi andre merket ingen ting før vi om morgenen så at de var borte. V i trodde først at de var ute på oppdrag for Mil.org, men fikk så vite at de satt på Gestapohuset i byen. Så gikk turen til flere fengsler, til forhør og tortur og endelig ble de alle sendt til Stettin i Tyskland i fangeleir. – Du fortsatte arbeidet i Mil.org.? – Mitt arbeide besto i å levere meldinger, rasjoneringskort og også ha kontakt med folk som lå i dekning. Jeg fikk fikset ulovlige rasjoneringskort fra en kontakt i Forsyningsnemnda og brakte disse videre. Ofte var det på oppdrag fra Norvald. Jeg fikk også råd om å melde meg inn i det sivile luftvern for å ha dette som «avlednings-stilling», slik at jeg kunne arbeide mer uforstyrret med kurertjeneste. – En episode som har brent seg inn? – Fra en pålitelig politimann ved Bergens Politikammer hadde min mor fått vite at det neste dag skulle være rassia på et bestemt sted i byen. Jeg hadde da kjennskap til at det lå folk i dekning i Rognesmuget og disse måtte få beskjed om å komme seg vekk! Seint på kvelden kom jeg meg over Puddefjorden og famlet meg frem mot Rognesmuget. Jeg kom til den rette adressen, men ingen reagerte på at jeg ringte på. Flere ganger kastet jeg en neve sand mot vinduene, uten resultat. Plutselig kjente deg en maskinpistol trykket inn mot magen! Hvem er du?? Da var jeg ikke sen om å få forklart mitt ærend og da Gestapo kom neste dag var huset tomt for flyktninger. Men jeg skal si at denne hendelsen skaket meg opp. – Så kom 8. mai og freden. – Ja jeg husker den så godt. Men det jeg husker best var at jeg gikk hjem og sov. Bare sov og sov. Måtte liksom endelig få hvile i ro. Siden kom der likevel i flere måneder etterpå en underlig rastløshet over meg. Jeg kunne liksom ikke helt komme «ut av» det hemmelige arbeidet og den livsform jeg hadde hatt i så lang tid. – Mil.org karene avvepnet tyskere, var vakter og står sterkt i folks bevissthet i tiden etterpå. Hvordan føler du at din innsats blir satt pris på? – Dette er ikke noe å snakke om. Jeg gjorde min plikt og fyllte den plass i spillet som måtte til for at arbeidet skulle fungere. Jeg tenkte ikke på om det var menn eller kvinner som siden fikk særlig ros eller ære for innsatsen, slutter Oddrun Kvale Nysæter. Jeg har diplomet mitt hengende på veggen med takk for innsatsen og der står det at jeg var med i B. 40 som vår organisasjon ble kalt.